Drittlei

Av og til blir jeg bare drittlei av å ha en kropp som ikke fungerer. De siste ukene har jeg vært mye sliten, jeg trenger enormt mye søvn, jeg er mye kvalm og har ofte høy puls.Jeg er lei av å ikke kunne trene eller jobbe. Det sosiale livet blir nærmest ikke-eksisterende til tider, og det er ikke så bra. Akkurat nå tenker jeg på at jeg har lyst til å dra til Lillehammer kommende helg for å delta på hundeløp, men vi skal på fjellet helga etter, og for å klare det trenger jeg å hvile i forkant. Det er uaktuelt å la fjellturen glippe, siden hytte er bestilt, og det var en av julegavene jeg ga samboeren.

Å være utbrent er som å være i en berg- og dalbane. Det er gode dager, gode uker, eller gode måneder. Eller det motsatte - dårlige dager, uker og måneder. Og når en har dårlige måneder føles det som en sitter fast i et vakuum.

I fjor vår opplevde jeg stor fremgang formmessig, da jeg plutselig tålte å gjøre mer enn jeg hadde gjort siden jeg ble syk, men etter den oppturen har det rett og slett stagnert. Jeg håper at lysere dager og mer solskinn kan bidra til at det snart løsner, og at formen igjen kan stige noen hakk. Det er iallefall etterlengtet. Enn så lenge så venter jeg på innkalling for videre utredning på St, Olavs hospital.