Jaktinnstinkt og lydighet på Siberian husky

Å uttale seg rundt rasen Siberian husky kan være et minefelt, da mange har sterke meninger om hvordan den skal brukes. Jeg ønsker uansett å fortelle litt om min oppfatning av rasen.

Siberian husky er en fantastisk hund. Den er hardfør, sterk i hodet, oppvakt, snill og livlig. Og den er rolig hvis den får utløp for energien sin. Jeg er av den oppfatning at om en går til anskaffelse av denne rasen, bør den brukes i sitt rette element - nemlig naturen. Det være seg ski, sykkel, kickbike eller kløvturer. Det viktigste er at hunden får være aktiv, da dette opprinnelig er en brukshund.

En annen viktig ting med Siberians, som alle bør være klar over, er jaktinstinktet deres. Dette er en hund med et ekstremt jaktinstinkt, og som alltid bør være i bånd. Ønsker du en hund som kan løpe løs i skogen sammen med deg, må du velge en annen rase.

For meg gikk det fint å ha Luna løs inntil hun var ca. 8 mnd, men da slo jaktinstinktet inn for fullt. Plutselig sto ørene rett opp og innkalling med påfølgende godbit var ikke lenger spennende.
Det er fort gjort å tenke at "dette skal jeg klare bare hunden er godt nok dressert". Vel, jeg var innom de tankene tiltross for alle advarsler, men oppdaget raskt at uansett hvor god Luna var på lydighet i andre situasjoner, fungerte ikke dette i en "jaktsituasjon".
Og ja, det finnes Siberians som kan gå løse, jeg vet av to, men det er heller unntaket enn regelen.

Når en snakker om lydighet er det mange som mener at de er vanskelige å dressere. Iallefall var det mange som tenkte dette tidligere. Det er nok helt sikkert forskjell på gener og gemytt når det kommer til det, men jeg er av den oppfatning at Siberians er en svært lærevillig rase. Jeg hadde noe erfaring med lydighet før jeg fikk Luna. I tillegg gikk jeg på to lydighetskurs med henne når hun var valp. På det første kurset var hun 5 måneder og hun syntes det hele var supermorsomt! Hun gjorde alt jeg ba henne om tiltross for at det svinset 5-6 andre hunder rundt henne. Hun var rett og slett den yngste og den flinkeste.

 Luna 5 mnd. Vi trener uten bånd på jordet.

På det neste kurset var hun blitt 7 måneder og hadde akkurat vært igjennom sin første løpetid. Da var det mer interessant å snuse i grusen og grave, enn å høre på mor. Jeg var til tider ganske oppgitt, og måtte virkelig jobbe meg gjennom kurskveldene. Selv om hun ikke lærte mye nytt denne gangen, var det gull verdt å å kunne jobbe med holde fokuset hennes rundt andre hunder.

 Luna 8 mnd. Trening med langline på grusbane.

Etter kursene jobbet jeg selv videre med lydigheten og la ofte inn noen minutter lydighet som en del av lufteturen. Mange ganger tok Luna også selv initiativ til å trene. Da begynte hun å trippe ved siden av meg og søkte blikket mitt. Dette viser at hun synes treningen har vært morsom. Etter at hun ble 2 år har jeg kun trent med henne en gang i blant. Det viser seg allikevel at det hun lærte når hun var 5-6 måneder enda sitter som spikret.